was successfully added to your cart.
ArtsLifestyle

Fistebloggen #2 – Ingen fist å få

By July 30, 2017 No Comments

Fistebloggen #2

Ingen fist å få – et sommerferiebrev fra Bennærn

Skogen. Oslonært. Tipper, her jeg sitter, at det ville vært relativt uklokt av meg å avsløre nøyaktig location. Det hadde vel fort blitt et helvetes påtrykk av fans og media som alle tørstet etter fistenews slik jeg tørster etter skogens vise sevje. Men det er sommerferie for fan. Ingen fist å få.

Kan avsløre såpass at jeg befinner meg mindre enn en times kjøretur fra Oslogryta. Allikevel kryper gradestokken sjelden over 18, selv på de dager der hygrometeret sprenges mot null og høytrykket er uutholdelig. Elevert, kan man vel si. Skog. Atter skog.

Hytta er høymodernisk. Dusj. Varmt og kaldt vann. Flislagt bad. Doss ere også. Miljødoss som må graves ut sådann, men doss like fullt. Ramme liksom. Varmt som det ringeste porselen hvis man er strategisk begavet som meg, og alltid passer på å legge turen innom det lille rommet akkurat i det noen andre går ut. En slu rev. Det er det jeg er.

Men alle disse bekvemmelighetene forringer jo til dels opplevelsen av å sitte isolerad på ei hytte. Føles som å banne i kjerke, synagoge og moske samtidig å si det men det er wifi her. Decent sådan. Vurderte faktisk å streame no Netflix her om dagen, men tok meg sjøl i det.

I stedet må jeg rømme ut i skogen for den særnorske og tungt referansepregete opplevelsen vi definerer som hytteliv. Jeg vet ikke engang hvilken opplevelse det er snakk om, men jeg vet at under visse omstendigheter er jeg tilbøyelig til å kjenne det svulme av urinstinkt og nasjonalromantikk i mitt sinn, og jeg liker det. Derfor oppsøker jeg det også. Jeg er en ung spiller som vet hva jeg vil, og vil jeg det så gjør jeg det.

Denne sommeren har jeg rota frem den gamle fluestanga fra den dypeste, mørkeste avgrunn av min kjellerbod. Lurte meg sjøl til å tro at jeg skulle klare å lure ørreten. Så der står jeg. Svøpt i et nådeløst teppe av mygg, mose og granbar. Flua setter seg fast. Først i sivet, så i treet. Mister to fluer der jeg står, og merker at selv om alt er digg og GS og sånn så lar jeg meg frustrere stort over at jeg etterlater metallkroker som unødvendige sår og pinsler i moder natur. Et slags ”fuck you” til opplevelsen av å stå der i det urørte, ubesudlede, rene – både rent fysisk og mentalt. Symbolikken biter seg fast i mitt sinn og jeg innser hva jeg driver med..

Ingen fist å få.

Vel tilbake på hytta er det liv i leiren og sedvanlig GS. Kjøpte 24 pils på vei opp. Har faen ikke drukket de opp på ei uke engang, selv om spanderbuksene har vært i helspenn og gjestene har vært plenty. Voksne folk tar med seg så jææævlig mye alko sjøl, så man rekker jo knapt konsumere det man fra egen beholdning selv hadde satt som minimumskrav.

Sitter ved middagsbordet med svigers. Husker ikke helt hvordan samtalen penses inn på sporet mot slik en kognitiv utpost, men plutselig gjengis noen fraser fra en svensk utegående reporter fra 80-tallet. ”Hur bredt har du hoppat?” siteres der. De små grå blir sysselsatt til langt over anbefalt arbeidsintensitet i forsøket på å huske hvem det var som den gang da intervjuet høydehopperen Patrick Sjöberg. ”Hur bredt har du hoppat”, stilles spørsmålet. Jeg ler. Jeg syns det er jævlig forbanna lættis å tenke på at en lettbeint glad laksefilet av en kis fant på den genistreken å stille en høydehopper til veggs på hvor bredt han har hoppet. Det begynner med humring, og utvikler seg kanskje til full anerkjennelse og til og med litt uttrykt glede fra min side. Inni meg derimot, der raser den hysteriske latteren. ”Fy faen for et forbanna geni du er, du svenskefaen som sørger for at jeg, 30 år etter ditt ubevisste eureka-øyeblikk, kan sitte her å føle at min feries fløte blir pisket til den mest vidunderlige krem”Blir takknemlig. Glad. Ser på dama mi og elsker henne litt ekstra i det øyeblikket. ”Hur bredt har du hoppat?”. Legendisk.

Vi lever jo tross alt i 2017 og finner stort sett ikke noen grunn til å fornekte oss de bekvemmeligheter som følger. Derfor youtubes det. Det youtubes på hytta i skogen. Tenker jeg må belage meg på noen nervepirrende minutter med loading, men videofilmen streames med lysets ubarmhjertige hastighet. Kurt Olsson er det. Kurt Olsson intervjuer Patrick Sjöberg. Han sitter som en dønn seriøs mediekarakter i en koloss av lenestol rett ved en godstoglinje og en motorvei i det urbane sverige og intervjuer sitt objekt. Jeg kjenner ham igjen med en eneste gang. Det er jo han samme sjuke jævelen som spiller keys i videoen til Bjørn Afzelius’ ”1000 bitar”! Han samme glatte fjasemakeren som jeg har roflet av i himmelske glimt på tre sekunder hver eneste sommer mellom jeg var 9 og 14! Og med ett bringes jeg tilbake til en million sommerøyeblikk fra en kognitiv utpost i mitt eget hode. Jeg husker åpne verandadører, dorske humler, sommerdager som føltes som evigheter. Og jeg husker SVISJ. Tusen timer med SVISJ. Countrysvisj, Norgerundt-svisj, Autofil-svisj, natur-svisj, danseband-svisj. Livet er så jævlig langt. Det er finnes sjelden rom for en ekte smak av det beske vannet som rant under broen for lenge siden. Men øyeblikket ble intenst og ekte, der i skogen.

Du kan nyte det aldeles vidunderliske intervjuet her: https://www.youtube.com/watch?v=9wKCf4rcHL0 (klarte ikke å embedde den shiten og allikevel kaller jeg meg mediekyndig).

Det var ingen fist å få i skogen. Det er ferie. Ørreten glitrer med sitt fravær, akkurat som mine boys i Sinsenfist. Jeg tipper Reffrenget, TeddyfoXxX, Ugstad, Dr. Kjell og Gutten kommer til å rofle godt av dette innblikket i mitt sjuke tankelandskap. Det er et privilegium å spille i et ensemble som, med skuldre like lave som sommerens bunnotering på hygrometeret, vet å la seg begeistre uhemmet av fascinerende etterlandskaper i underholdningens historie. Det er faen meg min eneste ambisjon om ettermæle her i livet, det er at jeg skal kunne spre begeistring for den minste lille ting uten at folk skal vurdere konsekvensene av egen reaksjon. Jeg vil at folk skal kunne samles om musikken vår, men like mye idéen om hvilke premisser som ligger til grunn for at vi samles. At vi skal kunne samles og fiste hverandre, og begeistres uhemmet langt inn i natt og i arsel. Vakkert.

”Hur bredt har du hoppad?” Fy faen.

God sensommer fra Bennærn. Gleder meg til en intens og utmattende fistehøst.

About bandadmin